Norge, mitt Norge!

Norge har over lang tid vært underlagt Danmark, men i 1814 sto vi endelig opp for oss selv. Resultatet ble en egen grunnlov som understreker at vi er en egen nasjon. Derfor er det på tide at vi begynner å skape en egen nasjonal identitet.

Foto: Flickr

Norge har en utrolig historie. Menn har kjempet for sitt fedreland og kvinnene har stått bak og støttet opp under dem. Vi må hedre disse menneskene, gi dem den æren de fortjener. Det kan vi gjøre ved å skape det "nye Norge". Alle menn, kvinner og barn må stå sammen som en nasjon. Vi må samles om vår felles historie og trekke den frem i lyset for alle å se. Bare slik kan vi helt og holdent kalle oss en nasjon.

Pigen på anatomikammeret

– – Jo det er Hende! O lys hid!
Og slip ei Kniven end paaglid
    i denne Armes Hjerte!
O, der er rædsom Vittighed
i Lampens Blik, som stirrer ned
    paa denne døde Smerte.

Saa kold dengang den aanded saae
den stolte Verden jo derpaa?
    Og frække Øine skar
det Slør igjennem tidligt, som
den stakkels Piges Fattigdom
    af gyldne Drømme bar.

Som Blomst i Isen frosset ind
jeg seer et Træk paa denne Kind,
    som vel jeg bør at kjende.
Thi Fryden i min Barndomsleeg
før altfor høit min Skulder steeg
    – o var den ikke Hende.

Tvertsover boed’ Hun for os,
i Armod født som i sit Mos
    paa Taget Stedmorsblommen. 
Fornemme Folk kun fatted svært,
at Blod saa fagert og saa skjært
    af Fattigfolk var kommen.

Ak, mangt sligt Aasyn dog jeg saae
som Maanedsrosens Pragt forgaae,
    som Sommerfuglestøvet!
Dem Skjebnens Haand for haardt vel tog
og Syndens Spor dem overjog
    som Sneglens Sliim paa Løvet.

Johan Sebastian Welhaven

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født 22. desember 1807 i Bergen. Selv om de var født i Bergen, hadde begge foreldrene bakgrunn fra andre land. Foreldrene til faren kom fra Tyskland, mens moren hadde slekt i Danmark. Disse kontaktene, spesielt de danske,  tok Welhaven senere i bruk for å komme inn i det danske kulturlivet. 

Fra han var liten, mislikte han å være på skolen og lærerne syntes han var vanskelig å ha med og gjøre. Det var før han fikk Lyder Sagen, en gammel venn av faren, som lærer i norsk. Sagen introduserte Welhaven til poesi og kan sies å ha spilt en avgjørende rolle for at Welhaven begynte å dikte. I dag regnes Welhaven som en av de største norske dikterne fra 1800-tallet. Han var opptatt av det rene og enkle, og mente at diktet i seg selv ble mye friere ved å følge en streng mal, i motsetning til blant andre Henrik Wergeland. 

Welhaven er mest kjent for sin kritikk av Wergeland. Konflikten dem i mellom startet med at Welhaven anonymt publiserte diktet “Til Henrik Wergeland” i avisen Morgenbladet. Dette ledet til noe som kalles Stumpefeiden. Ordet kommer fra at det mellom Wergeland og Welhaven ble publisert diverse “stumper” av dikt, hvor de kritiserte hverandre. Da disse diktene ved en feiltagelse ble sendt til Trondheim spredte de seg raskt og konflikten ble med ett offentlig. 

 I løpet av sitt liv skrev Welhaven utallige dikt, men det er først og fremst fem diktsamlinger han er kjent for: Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1848), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1860). I flere av disse samlingene har han en romantisk stil, og språket hans er en fornorsking av det dansk-norske språket som ble brukt på denne tiden. Dermed var han med på å fornorske språket nordmenn brukte. 

Kilder:

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sebastian_Welhaven/utdypning

http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven

http://no.wikipedia.org/wiki/Stumpefeiden

http://www.snl.no/Stumpefeiden